Påsken 2018 – er historie…

Her til lands har vi en kultur på at vi skal ut i naturen i påsken. Vi starter på veien til fjells allerede fredag før palmesøndag.  Trafikken snirkler seg fremover, veiene til fjellheimen preges av timelange saktegående bilkøer.  Vi valfarter til egne hytter, leide hytter, hoteller og leiligheter for å nyte gode feriedager.

Men ikke alle drar til fjells, det viser seg at en av to velger å være hjemme i påsken og begrepet asfalt påske er kommet som et alternativ til fjell og snø. Kvikklunsj og kakao på granbar i solhellinga er byttet ut med kafebesøk med cookies og caffè macchiato. Badeland og svømmehaller har sett muligheten og holder åpent og arrangerer aktiviteter hele påsken.

Selv har jeg opplevd solfylte dager – ute mot havet, med fiske og rolige timer i solveggen. Det har vært mange gode opplevelser og  nå når påsken er over kommer tiden for refleksjon.  Ordet refleksjon betyr å vende tilbake,  og selv for en futurist som meg liker jeg å  tenke tilbake på det som har hendt og som er sagt for å lære av det som har vært. Min utfordringen er å sette av tid til refleksjon.

Dagen er  fylt med hendelser, og påsken har faktisk ikke vært noe unntak fra dette. Selv valget å sitte i solveggen har «tatt» av dagens tid. Tiden går sier vi, mens andre kulturer ser på tiden som at den kommer. Jeg vil ikke forsøke å definere hva tid er, det er det mange har gjort i tiden for og etter at Galileo fant ut av solsystemet vårt og vi lærte dette med uker, måneder og år. Tiden er fremtid som blir fortid, og uansett om den går eller kommer så tenker jeg tiden er en ferskvare og ferskvarer nyter vi når vi har den.

Når jeg setter av tid til refleksjon gir jeg meg selv tid til læring. Prosessen i læring er spennende, innholdet og resultatet blir bonus. Det å gå fra uvitenhet til bevisst kompetanse er en opplevelse som gir meg energi. Læring av refleksjon legges til kompetanse; livserfaring.

Jeg tok  «ferie» med ambisjoner om å lese, skrive, legge planer, gjør enkelte  jobboppdrag, finne frem strikketøyet (noe som har ligget dødt i mange år, trene etter 3 slappe uker i Afrika,  besøke slekt og være mye ute. Etter 10 dager kommer erkjennelsen – hvor ble tiden av?  Hva fikk jeg gjort av alt jeg  hadde satt meg som mål?

Dagene på Smøla var strålende med sol og havblikk, lysten til å sitte i solveggen å nyte perlene dråper var større enn lysten til å trene eller eller gjør jobboppdrag… Båttur med fiskestang ble prioritert før strikketøy, så målet med å være ute ble innfridd. Riktig eller galt, jeg velger å la det ligge og har kommet til min konklusjon – dagen er ferskvare og det gjelder å prioritere hvordan den kan brukes på beste måte. Akkurat som ferskvarer vi kjøper i fiskebutikken, eller fra kjøttdisken. De må brukes når de er på sitt beste.

Om tiden går eller om den kommer velger jeg å se på i forhold til konteksten jeg er i. Det jeg vet er at dagen består av øyeblikk med opp- og nedturer og uansett så  gjelder det å være tilstede og  få med meg det som skjer akkurat her og nå. Det er nå jeg lever – det er det som er mitt liv.

Spørsmålet kommer: Er jeg en som ikke har mål og som aldri følger planer?  Her kan jeg forsikre deg at jeg er en overdreven futurist  og mitt standardmodus er «å gjøre». Jeg higer etter å nå mål og tenke fremover i tid.

Så til en oppdagelse jeg har gjort gjennom denne refleksjonstiden over påskens mål og forventing. En overdreven målfokusering kan ha en negativ innvirkning på min velvære viss den ikke balanseres opp mot det som skjer her og nå, hva jeg vil ha fokus på og hvordan jeg med tilstedeværelse og oppmerksomhet gjennomfører oppgavene jeg velger å gjøre. Jeg trenger å legge ned autopiloten og velger ut  ut fra dagen og mulighetene jeg har i øyeblikket, sette fokus på ferskvaren som representer tiden her og nå.

Mitt fokus og  målbilde velger jeg og tiden jeg skal bruke den har jeg.  Når fokuset distraheres og  oppmerksomhet flyttes til noe annet så kan jeg redirigere oppmerksomheten tilbake til dagens valgte fokus….og gjøre det som dagen i dag gir meg muligheten til.  Her ligger utfordringen og skal jeg bli god så kan jeg trene oppmerksomhetsmuskelen litt mer

Tiden strekker til for den som bruker den skal Leonardo da Vinci ha sagt. Så enten tiden kommer eller går er det øyeblikket vi lever i. Det er det som er mitt liv – Dagen i dag er en ferskvare – bruk den nå når den er best. Det gir ikke meg en tilfredshet å si den hadde vært bedre i går  – God arbeidsuke !