Skjermbilde 2017-03-13 00.12.05Da klokka klang –
Så fort vi sprang
Og ingen stod i igjen og hang
Men glad og lett
Og rak og rett
Vi stod på plass med ett……
Vi stod som perler på en snor
Og ingen av oss sa et ord
Og ingen lo, men stille stod, vi sammen to og to……………

Barneskolen var alvor, displin, stillhet, – rake og rette, vi var perler som skulle skinne og satt som  bundet til stolene. Den eneste gangen noen av oss fikk forlate plassen var når vi skulle gå frem til tavla og stå foran hele klassen. Taktikken var å holde hodet lett bøyd,  se veldig opptatt ut med boka som lå oppslått og håpe på å være gjennomsiktig.  – en gjennomsiktig perle…..så kanskje slapp jeg unna denne gangen.

Stillhet, ingen latter, sekunder som føles som timer, før navnet mitt lød.  Det hørtes ut som det ble ropt ut, det runget i ørene, nå måtte jeg reise meg. Jeg kjente 28 par øyne rettet mot meg og det sved i ansiktet.

Jeg gikk sakte frem, ønsket at det var en mil frem til tavla, før jeg måtte snu meg og snakke høyt og klart uten å vite hva skulle si………. Det var nådeløst. En lærer med pekestokk som tappet lett mot gulvet noen meter unna. Han nærmet seg sakte den lille skikkelsen som skulle være en perle……….

Spenningen var høy, hva ville hun si nå…… – jenta som kom fra den andre siden av fjellene, som snakket så rart!

Rammene – overbevisningene ble lagret i et barnesinn – «Læring er ikke gøy, det er skummelt» …. bare ordet lære skaper en følelse av redsel. Det skal presteres, leveres og angsten legger seg sammen med ordene. Selvfølelsen lekker og renner vekk med harde ord som ble sagt og latter som runget når jeg fortvilet prøvde  å skrive ordene på tavla, De engelske ordene for mor, far, hus, bil, ……… I dag tenker jeg – var det virkelig nødvendig!!

Med slike rammer og overbevisninger fortsetter læring å skape vonde følelser og oppleves vanskelig. Prestasjonsangsten er der, redselen for å si noe galt, bli sett på som dum, skammen for å ikke forstå noe som alle andre forstår gjør at selvfølelsen forsvinner.

Etter hvert lærer jeg meg å leve med dette. Jeg viker unna utfordringer som kunne vært spennende – å lære noe nytt, det fremkaller opplevelser som gir vonde følelser. Jeg holder meg til det jeg mestrer og er bevisst på hva jeg kan og leverer på et nivå der jeg er sikker.

Jeg tar det med meg til langt inn i voksen alder. Klamme hender, magen som skjelver, bena som nesten ikke vil bære meg , og stemmen som sprekker. Jeg har forlatt komfortsonen…… og skal igjen prestere, vise at jeg kan.  Som leder kan jeg da  lede? Det forventes av alle i organisasjonen, ellers hadde jeg aldri fått denne jobben.

Lederutviklingskurs; – endringer skjer ikke som et mirakel på noen sekunder. Jeg må ut av komfortsonen og inn i læringshjulet,  fra å være ubevisst inkompetent til bevisst inkompetent – og da kommer det frem igjen. Det er den vonde magen, de klamme hendene og den sprukne stemmen et klart tegn på.  – så nå er det å ta steget over i den bevisst kompetente sonen…..

FRA REDSEL TIL GLEDE

I trygge omgivelser utvikles sakte vissheten om at jeg er mer enn jeg har blitt. Med læring kommer mestring og motivasjon til å lære mer.  Gleden av kunnskap vokser. Det handler om å ta styringen over mitt eget liv. Ekte,  autentisk og kunne lede meg selv gjennom hverdagen, være min egen lærer og ta imot læring med glede. Sette min egen lærings-tilstand med nysgjerrighet, ro og masse energi, det er min drivkraft.

Gamle overbevisninger viskes vekk, nye rammer settes, Den store styrken og energien kommer frem, motet løftes og overskygger redselen. Skammen for å ikke være god nok, flink nok, erstattes med stoltheten over å være tilstede i meg selv og sammen med mennesker som ønsker- og som er – i endring, som slipper frem mer og mer av sitt gjemte potensial, slik at livet leves med vitalitet, energi, og glede.

Jeg skulle ønske jeg kunne dele med dere at dette var noe som skjedde ved å skru på en bryter – fra redsel til glede. Slik var det naturligvis ikke. Det var en endringsprosess over tid som begynte med en bevissthet om hvem var jeg i forhold til læring. En aksept for at jeg var den jeg var og at det var mulig å endre om jeg ønsket. Jeg kunne aldri klart å endre dette alene. Det var for skummelt, så en coach og en heiagjeng var helt nødvendig. Ny forståelse for hva læring kunne bety og med endrede overbevisninger om hvilke mening det kunne være for meg kunne jeg gå de små stegene fremover fra der jeg var akkurat nå til dit jeg ønsket å være. Erfaringen er at i en endringsprosess må vi ha flere aktiviteter over tid for å få resultater. Her finnes det forskning og metoder som er kjent for meg nå, men som jeg ikke hadde turt å lære før!

Det er de magiske øyeblikkene i hverdagen jeg nå får flere og flere av….. Jeg utfordret status quo – det gav meg læring – mestring gir arbeidsglede.
Blogglistenhits