90600662 elsa@presenza.no

Det er et stolt øyeblikk, en boblende følelse den dagen administrerende ønsker meg velkommen inn i ledergruppen. Jeg har jobbet i firma i noen år og endelig fikk jeg lov til å bli sjef for avdelingen jeg virkelig elsket å jobbe i. Manager er den offisielle tittelen med ansvar for personal.

Det kiler i magen og alle er ikke like fornøyde som meg, verken i avdelingen eller på huset – Men hva spiller det for noen rolle? Her er det bare å stå frem og vise hva jeg duger til…..

En av tre medarbeidere gir nærmeste leder strykkarakter på ledelse, strategi og utviklingsevner, mens 31 prosent mener at lederen gjør en passe bra jobb. Dette er tall fra European Employee Index for 2013. Jeg tror ikke så mye har endret seg på de siste to -tre årene. Som fremadstormende og karrierebevisst kvinne klatret jeg oppover stigen og inn i det nye tusentallet. I perioder av min karriere hadde jeg personalansvar for mer enn 20 ansatte.  I følge statistikken fra European Employee var det ikke mange av de jeg skulle lede som gav meg topp-karakter, og det kan jeg godt forstå når jeg selv ser i bakspeilet.

Undersøkelsen viser også at ledere bruker mer tid på praktiske oppgaver enn på personalansvar. 54 prosent av lederne sier at de bruker mindre enn 25 prosent av tiden sin på personalledelse. Tallet er særlig høyt i små og mellomstore bedrifter.

Praktiske oppgaver var også en stor del av mitt fokus. Jeg bare måtte levere, jeg måtte få det til… Mestringsfølelsen var liten i forhold til alle utfordringene som lå foran. Jeg kunne ikke for noen pris fortelle noen at det var oppgaver jeg ikke kunne løse fordi jeg ikke hadde nok kompetanse. Det var en dårlig leder det, sett i mine øyne.

Lederskap var noe vi gjennomgikk en gang i året ved medarbeidersamtaler og når vi gikk gjennom klimaundersøkelsen. Som ledere skulle vi ha en åpen dør hvor alle kunne komme inn når det passet.

pc-er

At jeg satt fraværende, skrev på min PC mens en kollega kom inn for å få råd, hjelp eller dele noen erfaringer enset jeg lite. Jeg satt godt på min side av skrivebordet og hadde lært meg touch slik at jeg kunne titte over skjermen og smilte et stivt smil til den som prøvde å få kontakt med meg, det var bare noe jeg måtte gjøre for å få ferdig dagens oppgaver.

Mulittasking var min favorittmetode og jeg anså det som en god egenskap å vise frem. Muligens så mine kollegaer annerledes på det, men jeg ledet etter min egen overbevisning at en leder skulle kunne alt, mestre, prestere og levere på alle områder.

Hadde jeg visst det jeg nå vet hadde jeg vært en leder :

-Som forstod verdien av lederskap og ikke opptre som sjef

-Som forstod viktigheten av å møte kollegaer med tid nok, support og et lyttende øre.

-Som forstod viktigheten av kommunisere tydelig og stille de åpne spørsmål for å oppdage nye muligheter.

-Som forstod at jeg hadde blindspots og bedt om feedback for å avdekke mine utfordringer, mottatt læring med takk og gått videre.

-Som hadde jobbet aktivt med selvledelse fordi det å mestre egenledelse er en forutsetning for å lede andre.

-Som hadde våget å stoppe – observere – akseptere mer enn jeg gjorde  og sett mulighetene i å være nysgjerrig.

-Som hadde vært oppmerksom og opplevd mestring gjennom andre

-Som kjente egne verdier og kunne ivareta egen integritet

-Som hadde forstått at jeg har et større potensial som leder enn det jeg til nå har brukt…

MEN :

-Jeg løp i hamsterhjulet, gikk  på autopilot og akkord med meg selv.

-Jeg elsket jobben min selv om hverdagen var travel og stressende

-Varsellampene lyste rødt på dashbordet – jeg kastet jakken slik at jeg ikke så de røde lysene og holdt hardt i spakene

-Jeg ignorerte alle signaler som kroppen forsøkte å si meg

-Jeg var sliten – hadde liten energi og skyldte på at enkelte medarbeidere tappet meg for energi

-Med bekymringer og negative tanker var det vanskelig å kommunisere tydelig – jeg var en uklar leder

-“Selv betong kan slå sprekker” – sa legen – jeg var på vei til å bli utbrent da det skjedde det noe i organisasjonen – Det ble min redning …..

Det er ikke mange årene siden jeg hoppet ut av Hamsterhjulet. Dette var i en tid med store omorganiseringer og hvor toppledelsen tok sine valg og jeg måtte ta mine.  Mitt valg er min drøm.

Selv den dagen jeg hoppet av – forstod jeg ikke det jeg ser i dag – at hadde jeg jobbet mer med menneskene enn med de praktiske oppgavene hadde jeg fått enda bedre resultater…  Det er det som utgjør forskjellen  – å mobilisere mennesker for fremtiden,

JEG SIER SOM OLE BRUM – JA TAKK BEGGE DELER – ET ARBEID(S)-LIV i BALANSE.

En stor takk til alle som bidro og hjalp meg gjennom en tøff tid  – En spesiell takk til familie, venner og til CoachTeam AS som gav meg nøkkelen til mange nye verktøy for selvledelse og kommunikasjon.